Havforsuring og marine samfunn

August 5, 2015 Når havforsuring intensiveres, hvilken art vil være den ultimate overleveren? Hvilken innvirkning har havforsuring på planktonsamfunnet og materialfluksene i den marine økologiske næringskjeden? Etter to måneder med forskning ved Raunefjorden i Bergen (Norge) har forskere fra GEOMAR Helmholtz senter for havforskning Kiel nå svar på disse spørsmålene. Det avhenger tydeligvis av hvilken art du tilhører. Ved å bruke åtte flytende eksperimentelle KOSMOS (Kiel Offshore Mesocosms for Future Ocean Simulations) mesokosmer, studerte forskere hvordan de komplekse marine samfunnene reagerte på ulike nivåer av karbondioksidopptak fra atmosfæren. Fire av disse mesokosmosene hadde forhøyede karbondioksidkonsentrasjoner.

Ifølge professor Ulf Riebesell, professor i biologisk oseanografi ved GEOMAR og eksperimentets koordinator, "Ingen av de tidligere studiene har avslørt så tydelig som dette en hvordan interaksjoner innenfor næringsnettet bestemmer følsomheten til planktonsamfunnet for havforsuring.”
For å teste om den encellede Emiliania huxleyi kunne tilpasse seg, brukte forskere forsøkspersoner som hadde levd i laboratoriet etter mer enn 2500 generasjoner under sure forhold. Etter så mange generasjoner, hadde organismene utviklet seg tilstrekkelig nok til å gjøre det mulig for dem å overleve under de sure forholdene inne i mesokosmos? Svaret var nei. Organismen led fortsatt for høye tapsrater og reduserte befolkningstettheter. Siden Emiliania huxleyi har evnen til å lagre karbon og også produsere den klimakjølende gassen dimetylsulfid (DMS), ville det være dårlige nyheter å ha mindre av dem i miljøet vårt. En annen organisme som vil få alvorlige konsekvenser er pteropoden Limacina helicina, som utgjør en viktig del av kostholdet til marine pattedyr, fisk og sjøfugler. Noen ganger kjent som «sjøsommerfugl», er skjellene deres laget av aragonitt, et kalsiumkarbonat som oppløses lett under sure forhold.
«Hvis pteropoden lider av havforsuring, kan en viktig kobling i næringsnettet gå tapt,» sa Dr Silke Lischka, marinbiolog ved GEOMAR.
Det er imidlertid ikke alle undergang og dysterhet, noen arter som pico-fytoplanktonet og det større dyreplanktonet Oikopleura dioica trivdes inne i mesokosmos med høyere karbondioksidkonsentrasjoner. «Oikopleura dioica er en rikelig planktonisk kappe med global distribusjon,» forklarte Jean-Marie Bouquet, forskningsingeniør ved Sars International Center for Marine Molecular Biology og doktorgradsstudent ved Universitetet i Bergen.

Han la til at den levde inne i en kompleks gelatinøs struktur som gjorde den i stand til å fange et bredt utvalg av matpartikler effektivt, og at bestanden raskt kunne øke under gunstige forhold. «På denne måten kan store populasjoner utvikle seg, og de har makten til å forandre hele næringsnettet.»
Dette var nøyaktig hva forskerne observerte inne i mesokosmos. Dataene og analysene fra den to måneder lange forskningen dekket hele spekteret, fra de minste til de største plankton- og fiskelarvene, samt utveksling av stoffer og interaksjoner på ulike nivåer i næringsnettet. Det er unødvendig å si at det definitivt vil få konsekvenser for marine biologisk mangfold, den økologiske balansen og materialutvekslingen i havet som følge av havforsuring. Hvor alvorlige de viser seg å være vil avhenge av hvor lykkes vi er med å redusere karbondioksidutslipp på det nåværende tidspunkt. Ytterligere informasjon:  http://www.geomar.de