Feber i tropene

August 16, 2017 En ubehagelig og farlig følgesvenn

I oktober 2016 reiste Susanne og kjæresten Heiko til Indonesia og Filippinene i tre måneder for å besøke spesielle dykkesteder, utvide erfaringen som dykkeinstruktører og kanskje til og med finne et sted å etablere sin egen dykkerskole. Først besøkte de venner på den lille øya Gili Air. Så, etter noen stopp underveis, reiste de til et drømmemål for mange dykkere – Raja Ampat i Vest-Papua. Etter en ukes opphold der fortsatte de til Negros Island på Filippinene i slutten av november.

Reisen tar en dramatisk vending

Etter en natt med lett feber og ubehag fikk Susanne høy feber natten etter. Hun og Heiko var veldig bekymret og dro til nærmeste sykehus om morgenen. Det ble tatt blod- og urinprøver og tatt malariaprøve. Selv om dette området av Filippinene ikke var kjent som et høyrisiko-malariaområde, kunne en infeksjon ikke utelukkes på grunn av oppholdet i Vest-Papua, som var et høyrisikoområde. Da Heiko samlet inn resultatene fra et eksternt laboratorium, ble det bare sagt to ord til ham: «Ingen malaria». Lettet videreformidlet han denne informasjonen og resultatene til den behandlende legen på sykehuset.

Da Susannes antall blodplater var svært lavt, mistenkte legen en dengue-virusinfeksjon, og sa: «Det er for tiden en liten epidemi i området." Susanne ble innlagt som innlagt pasient og fikk store doser intravenøs væske. En dengue-test var utilgjengelig på det tidspunktet. Etter fire dagers behandling for denguefeber, fortsatte Susanne å forverres. Hun ble mer og mer tungpustet, noe som var atypisk for den vanlige progresjonen av denguefeber. En annen lege ved sykehuset ble skeptisk og gikk nøye gjennom Susannes legenotater. Han oppdaget et testresultat datert samme dag hun ble innlagt, som sa: «Positiv for malaria». Dette kom som et sjokk for Susanne og Heiko. Hvor hadde dette testresultatet vært de siste fire dagene?

Tilsynelatende skyldtes forsinkelsen delvis de siste høytidene, noe som gjorde at helseavdelingen som resultatene vanligvis ble sendt til først var stengt. Susanne ble deretter overført til intensivavdelingen og trengte kunstig åndedrett. Hun husker: "Jeg var i utgangspunktet redd for livet mitt på grunn av feildiagnostiseringen og den forsinkede starten av behandlingen." Heiko ringte akutttelefonen til aqua med. Vakthavende lege dempet først frykten deres, vel vitende om at forsinkelse i behandlingsstart ikke var uvanlig i praksis.

Etter interne diskusjoner ble Susannes sak overført til legekollegaen fra aqua med-styret som spesialiserte seg i tropemedisin. Susannes symptomer indikerte et komplisert tilfelle av falciparum malaria (noen ganger også "malaria tropica") som ifølge aqua med-legen "mest sannsynlig kunne spores tilbake til feil behandling, spesielt de høye nivåene av intravenøs væske." Dette hadde ført til opphopning av vann i lungene (lungeødem) og kortpustethet.

I tillegg til andre typiske symptomer på falciparum malaria og betydelig blodplatemangel (trombocytopeni), hadde Susanne også alvorlig anemi. Av denne grunn trengte hun flere blodoverføringer. Etter én transfusjon hadde ikke sykehuset tilstrekkelig lager for Susannes blodtype. I området var det vanlig å be venner eller slektninger om å gi blod. Siden Heiko og Susanne bare var på gjennomreise, kjente de ingen.

Sykehuspersonalet fikk ikke gi blod. Heiko prøvde lykken på nærliggende feriesteder og dykkeskoler og kontaktet til og med en såkalt "blodhandler". Sistnevnte krevde en forferdelig sum for å finne en kompatibel donor. "[Det var] en elendig måte å dra nytte av andres lidelse," sier Heiko.

Hjelp fra en uventet kilde

Mirakuløst nok, i løpet av noen dager, dukket fire personer opp på sykehuset og tilbød seg å donere blod til Susanne gratis. Heiko og Susanne fant senere ut at en student hadde hørt om situasjonen fra sykehuspersonalet og startet en appell på Facebook. Heldigvis ble det funnet en kompatibel donor og Susanne fikk de nødvendige transfusjonene. — Jeg ble rørt til tårer av dette, minnes Susanne.

Neste problemstilling som ble tatt opp var hva Susannes påfølgende behandlingsforløp skulle være. Siden området der Susanne og Heiko oppholdt seg hadde lav risiko for malaria, hadde ikke det medisinske personalet mye erfaring med å diagnostisere og behandle det. I tillegg var den ideelle medisinen for behandling av Susannes malaria ikke lett tilgjengelig. Av disse grunnene foreslo aqua med-legen å behandle Susanne med stoffet Malarone, som var lett tilgjengelig. Det var viktig å ikke kaste bort mer tid da Susanne fortsatt var i en kritisk tilstand.

Selv om Susanne husket personalet som "veldig vennlige og varme", var informasjonsflyten kaotisk fordi sykehuspersonalet ikke kommuniserte så godt med hverandre. Derfor var Susanne og Heiko takknemlige for å kunne snakke med aqua med daglig på telefon for å sjekke at behandlingene som ble gitt var fornuftige og riktige. Heiko husker: "Du måtte være på vakt hele tiden. Vi hadde mange forskjellige leger, og hver og en sa noe annerledes." Susanne husker tydelig: "En ting var sikkert - hver gang jeg våknet, var Heiko ved min side og tok vare på meg og alt rundt oss."

På den andre dagen av Malarone-behandlingen falt antallet parasitter i Susannes blod betydelig. Imidlertid foreslo hematologen å bruke et mer effektivt medikament siden (som han sa) "det er tross alt bare egnet som profylakse." Heiko minnes: "Jeg hadde følelsen av at legen var ukjent med Malarone og var redd for å miste ansikt. Omvendt var jeg redd for at det skulle bli en ny feil i behandlingen til Susanne på grunn av uvitenhet og manglende kommunikasjon. Så jeg sjekket med aqua med doctor og var i stand til å holde stand mot hematologen."

Selv om Malarone ikke er det første stoffet du velger for å behandle et alvorlig tilfelle av falciparum malaria, ble det tatt en beslutning sammen med en tropespesialist om å fortsette Malarone-behandlingen en dag til og for å avvente resultatene fra en malariatest dagen etter. På den tredje dagen av Malarone-behandlingen viste blodprøver at antallet parasitter hadde gått ytterligere ned. Til tross for dette hadde Susanne fortsatt feber og trengte kunstig åndedrett. Vannlegen og den filippinske tropespesialisten ble enige om at Susanne skulle fortsette å ta malariatablettene i to dager til. Dette alternativet var bare mulig fordi Susanne og Heiko hadde pakket to pakker Malarone i førstehjelpsskrinet.

I de påfølgende dagene viste ytterligere malariatester et betydelig fall av parasitter i Susannes blod, inntil det ikke viste noen i det hele tatt. Susannes pust, trombocytopeni og ødemer ble også bedre, og feberen ga seg. Malarone-behandlingen ble stoppet etter fem dager. Da kunne Susanne puste på egenhånd og ble flyttet fra intensiv til vanlig avdeling etter 24 timers observasjon. Blodnivåene hennes ble fortsatt overvåket. Selv om det ikke ble funnet flere parasitter i blodet hennes, var elektrolytt-, hemoglobin- og trombocyttnivåene fortsatt under normalområdet. Susanne fikk nok en blodoverføring for å få raskere bedring.

Sunn igjen – eller ikke?

Etter 14 dager på sykehus ble Susanne skrevet ut. Hun husker: "Jeg ble andpusten bare ved å ta de første skrittene utenfor sykehuset."

Etter å ha konsultert aqua med ble det bestemt at Heiko og Susanne skulle bo på hotell i noen dager for å komme seg. Heldigvis kom Susanne raskt tilbake og paret kunne nyte resten av ferien. To uker etter hjemkomsten kom det en ny overraskelse: Susannes hår begynte plutselig å falle av i store klumper! Dette var en forsinket effekt av en alvorlig febersykdom som skadet hårsekkene hennes. Heldigvis vokste håret raskt ut igjen. I dag er hun helt frisk. Heiko og Susanne planlegger å dra på nok en lang dykkertur i oktober. Kanskje denne gangen ville de finne det perfekte stedet å sette opp dykkeskolen sin...

Susanne: "Etter denne opplevelsen vil jeg råde andre dykkere til å spørre dykkesenteret deres om de har registrert instruktørens blodtype og om de vil donere blod i tilfelle en nødsituasjon. Drømmen min er å ha et nettverk av reisende som alle registrerer reisens lengde, reisemål og blodtype. Reisende kan da hjelpe hverandre i en nødssituasjon."

Heiko: "Få råd fra en tropekonsulent før du starter din langdistansereise, og bli vaksinert. Mange helseforsikringsselskaper [i Tyskland] betaler til og med kostnadene. Dessuten, ta med deg nok antimalariamedisiner for beredskapsbehandling hvis du reiser til et malariarisikoområde På denne måten er du forberedt i nødstilfeller Hvis du får feber, gå umiddelbart til sykehuset og få blodanalysert. Og det beste ville være å kontakte aqua med med en gang."

Aqua med lege: "Jeg er veldig glad for at Susanne har kommet seg helt til tross for rekken av uheldige omstendigheter rundt dette alvorlige tilfellet av falciparum malaria. Jeg ønsker Susanne og Heiko lykke til videre å realisere sine ønsker og mål."

Heiko og Susanne: "Vi vil igjen takke aqua med for støtten. Vi er overveldet da vi ikke forventet så mye hjelp og så nær kontakt. Vi vil selvfølgelig fortelle folk om vår fantastiske opplevelse med deg og vil anbefale deg! Vi er veldig glade for å ha oppdaget deg. Tusen takk!"